Hva utgjør egentlig 4 cm? Jo, for oss som skal føde i disse dager (og de siste 6 månedene) betyr det grensen på om vi må være alene eller få støtte av partner/ledsager.
Partner får nemlig ikke være med en kvinne som skal føde, før hun er i aktiv fødsel – og aktiv fødsel regnes som at hun må ha 4 cm åpning.
Partner får ikke engang følge den fødende inn.
Fra første rie kan denne fasen vare i ca 6 timer for en førstegangsfødende. Når jeg var førstegangsfødende tok denne fasen 60 timer. Jepp, du leste rett. 60 timer.
Når de magiske 4 cm er nådd kan partner være med inn på fødestue. Jeg hører om partnere som sover i bilen på parkeringsplassen utenfor føden, eller som går glipp av fødselen. En fødsel er nemlig ikke standard A4. Ting kan plutselig gå veldig fort, eller stoppe opp.
Så. Når barnet er født får partner være med mor og barn i 2 timer, før mor igjen må være alene. Partner (og bare partner, ingen stolte storesøsken) kan komme tilbake i besøkstiden, klokka 17-20 i vårt tilfelle.
Det forundrer meg ikke hvorfor vi ser en økning i fødselsdepresjoner nå i år.
Når jeg fødte Lukas (i 2015) fikk jeg 2 timer med ham, før han ble innlagt på nyfødtintensiven.. Den gang fikk pappaen være med han, og var hos han hele natten mens jeg måtte bli igjen på barsel fordi jeg mistet mye blod under fødsel og de ville ha meg under observering.
Haukeland sykehus har ikke nyfødtintensiv sammen med fødeavdelingen. Så vi var innlagt på to forskjellige avdelinger, og jeg ble rådet til å ikke skrive meg ut fordi da mistet jeg helt plassen min – vi fikk nemlig ikke soveplass på nyfødtintensiven, kun en lenestol i et avluke.
Jeg husker det som om det var i går, lovordene om at snart skulle alle samles i mor/barn senteret og alt skulle bli så mye bedre i slike situasjoner vi var oppi.
Den nye avdelingen er enda ikke på plass. Ingen god midlertidig løsning heller.
Skjer det samme, eller andre ting denne gang, får ingen av oss være med babyen vår på nyfødtintensiven som framdeles er i et annet bygg.
Jeg har angst fra før. Jeg klarer ikke å slappe av om jeg ikke har trygge personer i nærheten. Jeg har jobbet mye og kommet langt med det, men på grunn av enkelte historier er situasjoner der jeg er ekstra sårbar ekstra vanskelig.
Bare tanken på å måtte få meg selv inn på KK med rier og attpåtil stole på de som er der såpass at jeg lar meg undersøke og vente alene på de magiske 4 cm om de ikke er der enda.. Jeg er redd. Og føler meg alene. Jeg vet ikke hvor lenge jeg bør vente for å unngå å være alene mest mulig, og jeg er redd jeg venter for lenge.
Tanken på hvordan det vil være alene med en nyfødt. Herlighet så jeg gruer meg. Det som skal være en magisk opplevelse som jeg har gledet meg til gir mye uro og angst for tiden. For hva hvis.
Og ja, jeg vet det er urimelig å tenke sånn, men det er også en del av det å ha angst. Man er alltid på alarmtriggeren og tenker alltid “hva hvis”.
Og jeg har gått med denne hva hvis følelsen i hele sommer. Men jeg har dysset det ned og forberedt meg så godt jeg kan. I dag er det tre dager til termin. Jeg skal garantert føde iløpet av de nærmeste ukene.
Og senest i dag opplyste Haukeland om strengere besøksregler og besøkskontroll på grunn av utbrudd de ikke har kontroll på. De har enda ikke kommet med nye oppdaterte regler, men angsten min er redd de skal sette det så strengt at partner ikke får være med engang.
Jeg håper så inderlig jeg tar feil, og at denne fødeopplevelsen blir magisk og fin, og at jeg kan si til angsten min at “der ser du, jeg sa jo at det kom til å bli bra” og jeg skal gjøre alt for å ligge til rette for det.
Men jeg har en uggen følelse.
Dette blogginnlegget er skrevet på grunn av småbarnsforeldre og tegnehanne sine innlegg om samme tema.
